Norges nye landslagstrener i Breaking

calendar2
Publisert 14.jan.2022
pen2
Endret 14.jan.2022

- "Dark Marc" er mannen som skal lede breakerne til OL 2024

Om omtrent 900 dager går OL 2024 av stabelen i Paris, Frankrike. For første gang i historien står dans på programmet. Norge har mange veldig lovende breakere, og mannen som skal lede våre beste breakere i veien mot OL er "Dark Marc" eller Marcus Andreassen. 

Men hvem er "Dark Marc"?
I breakemiljøet er Marcus en meget annerkjent fyr, og en veldig hyggelig type. Om du ikke kjenner Marcus "Dark Marc" fra før av, eller vil lære mer om Break, kan du lese om hans bakgrunn og tanker om veien til OL videre i artikkelen.

Norges Danseforbund gleder seg til å se hva Marcus og landslaget i Break vil oppnå i årene fremover!

 
- En som elsker

Som liten var jeg veldig glad i musikk. Jeg følte en trang til å bevege meg når musikken traff meg. Dette utviklet seg på ungdomsklubben der jeg danset masse. Dette ble en miks av ting jeg hadde plukket opp fra MTV den gangen de viste musikkvideoer(Nå føler jeg meg gammal). Dette var før internett da tilgang til informasjon var MEGET snever.
Året var 1997 da det smalt. Jeg fylte 15år. Jeg fikk min første breake-VHS.
Jeg hadde kun hørt om Breaking, men aldri sett det ordentlig. Jeg visste at det var noe steg oppe og nede og at man snurret på gulvet.
Jeg så med store øyne på de som demonstrerte på videoen. Umiddelbart dyttet jeg alle møbler tilside hjemme hos Mamma og Pappa. Fra denne dag danset og øvde jeg hver eneste dag i stua. Jeg fikk så mange blåmerker og sår av å øve de forskjellige triksene. Heldigvis gikk jeg i en periode på Ishockey så jeg kastet på meg skulderbeskyttere og hockeybuksa og fortsatte treningen. Ikke en eneste dag kunne gå tapt.
Et år senere fikk jeg mitt første møte med Breaking i levende live. Jeg så gode breakere rett foran meg og Funkmusikk som og traff meg så hardt i hjertet at det kan ligne en forelskelse. Jeg ble så satt ut og gira at da startet mitt livs oppdrag. Dette SKULLE jeg gjøre og være en del av.
Den gangen tenkte jeg ikke på jobb og karriere. Jeg hadde en brennende flamme inni meg der bare det å lære seg ting, danse og være del av kulturen og miljøet, var i fokus. Jeg var en ekte amatør av ordets rette betydning: En som elsker.
- Min første dansejobb

Jeg startet min egen Breakegruppe Psychedelic B-boys. Det var folk fra skolen. Magnus, Christian og meg. Og vi hadde vår egen DJ, Tobias. Vi hadde jamsessions i stua mi nesten hver helg. Takk nabo Gerd for at du taklet alt bråket over deg. På et senere tidspunkt fikk vi inn nye medlemmer. Adil Khan, Cihangir Elmas, Christoffer Diaz og Arek. Har glemt etternavn.

I 98-99 ble jeg godt kjent med endel av det norske breakemiljøet.
Jeg ble etterhvert tatt inn i varmen av Atomic B-boys som jeg anser som mine læremestre og de introduserte meg for arbeidsmarkedet for Breaking. Jeg var aldri del av gruppen, men de ble mine mentorer.
Jeg ble senere medlem av gruppen Rhythm Rockers og etter det Ghost Crew som jeg representerer den dag idag.

Jeg fikk min første dansejobb i 1999. Jeg fikk være danselærer på Bajazz Dansestudio på Bekkestua. Det var gjennom min gymlærer Rita som hadde sett meg breake i gymmen(Siste år på videregående fikk jeg min eneste 6 ́er. I gym. Takk Rita). Hennes datter jobbet der og de trengte en Breakeinstruktør. Jeg var supernybegynner. Men denne jobben lærte meg utrolig mye.

Jeg måtte jo skjønne mekanikkene i det jeg skulle lære bort, og vite hvordan jeg skulle lære bort så dette var like lærerikt for meg som for elevene.

Etter år 2000 fikk jeg litt skills. Atomic B-boys tok meg med på litt shows.
Det var i 2003 ting virkelig begynte å ta av. Jeg fikk æren og privilegiet av å reise hele Norge rundt med Riksteatret. Atomic B-boys hadde skapt forestillingen “Evolution Of Style”. En times forestilling der skapelsesberetigelsen av bevegelse og stil på en humoristisk måte ble skildret med Breaking som formidling.
De hadde plass til en til og det ble meg. Jeg fikk plutselig stå på de største scenene i hele landet og vise mine kunster og var del av en forestilling jeg var meget stolt av å medvirke i. Takk Lars Undli, Andre Eriksen, Kevin Eriksen, Sean og Kim Daniel Vedal(Atomic B-boys).
- "Dark Marc"

Jeg var 22 år. Følte meg som en verdensmester. Visste alt(trodde jeg).
Ting begynte å skje for Breaking og Streetstyles.
Jeg reiste to måneder til Breakingens fødeby New York. Vi var en gjeng. Vi dro på jams, treninger og oppsøkte pionerer innen dansen. Dette ble et stort sprang i min utvikling. Jeg fikk se moves og musikalitet jeg ikke visste eksisterte. Jeg ble introdusert for dansen Rocking/Rock Dance som jeg fortsatt gjør den dag idag ved siden av breakingen. Denne turen ble så opplevelsesrik og magisk at den fikk en betydelig innvirkning på min dans og karriere. Jeg husker så godt at vi var på Rock Sdeady Crew Anniversary, midt på Manhattan. Vi battla alle i Rock Steady, eller de battla oss for det gikk rykter om noen tall norwegian vikings som kunne et par ting. Husker så godt T-baneturen hjem til Brooklyn kl 6 om morgenen da vi svevde på en sky av lykke og vi spiste frokost på den lokale dineren i aufori. Priceless.

Når jeg kom hjem tror jeg at de rundt meg så at noe hadde skjedd. Jeg hadde sett ting. Jeg danset til musikken anerledes. Jeg følte meg som Neo i Matrix som plutselig så alle kodene. Året 2004 ble et år jeg virkelig ble god og vant en hel del battles i Norden.

Folk rundt om fikk navnet Dark Marc på sine lepper. Det ble mitt artistnavn.

Jeg battlet masse. Reiste rundt på alle konkurranser jeg kunne. Jeg fant min stil og måte å breake på. Jeg ville vise den til verden og føle mestringen ved å stå hode mot hode i konkurranse. Kicket ble så sterkt at jeg ble litt avhengig av det.

Breakingen ble et yrke og en livsstil. Jeg gjorde ikke annet, og tenkte ikke på annet. Alt handlet om å trene mest mulig, spise sunt, restituere og komme hardt tilbake på trening. I retrospekt ser jeg hvor vanskeig dette var å klare alt dette selv. Være sin egen coach, ernæringsfysiolog, muskelterapaut med massagemaskin og strikker og bandyball og kjevle jeg rullet over. Jeg kjøpte til og med gravityboots jeg hang oppned fra taket i og spagatmaskin. I tillegg skal man og være sin egen Manager, forhandle kontrakter, lønn etc. I denne stund tenker jeg, Fy F så mye det har krevd. Men jeg elsket det så det føltes ikke som et offer. Når jeg er inne på spagatmaskin som vennene mine trodde var et torturinstrument, så spiste jeg middag, daglig på denne. Jeg lagde en plate som jeg la oppe på hjulet som presser beina ut i spagat, så jeg hadde et middagsbord. Jeg var GAL. Hahaha.

Det var noe i hoftene som stoppet meg. Det var som om noe gikk i lås når jeg nærmet meg spagat. Jeg hadde følt dette og som liten, men trodde dette kun var anspente og forknytte muskler rundt hoftepartiet. Jeg brukte masse tid og penger på forskjellige behandlinger og Yoga. Mange hadde forskjellige teorier på hva det kunne være. Jeg prøvde alt. Jeg så hvordan flexibilitet og fri bevegelse hjalp de beste til å kunne danse fritt og kunne klare en del av de spektakulære momentene i Breaking. Jeg sto på i gode 10år på prosjekt spagat, men det var i 2011, på min 30årsdag tilfeldigvis, jeg fikk røntgentime for å sjekke dette grundigere. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde grunne hofteskåler(hofteleddsdysplasi). Dette er medfødt og gjør at skjelettet stopper mot hverandre. For en vanlig person er ikke dette nødvendigvis noe problem, men for en danser er det ugunstig. Jeg må inrømme jeg ble ganske skuffet. Radiologen sa også til meg: “Når brakk du hoften din?”..... EEEE Brukket hofte spurte jeg tilbake. Han viste meg en mørk linje over hoftekammen på bildet som viste et tydelig brudd. Jeg føler meg litt som Ironman når jeg kan si at jeg har gått rundt og Breaket som en gærning med en brukket hofte uten å merke det. Skryt skryt.

Jeg godtok ting som det var, men jeg var og svært heldig. Min bror har det samme og måtte bytte begge hofteledd til titan. Så da har du Titanman og Ironman i samme familie. Jeg har ikke smerter og i skrivende stund som 40åring er jeg fortsatt yrkesaktiv som Breaker. Jeg takker de gode krefter.
- Scenen står for tur

Nå hopper jeg litt tilbake i tid. 05-06. Jeg battlet og trente mye. Dette var ikke noe å tjene penger på. Det var pur lidenskap. Jeg måtte også kunne tjene til livets opphold. Jeg hadde lav husleie og spiste mye tunfisk og tomatbønner og levde med minimale utgifter. Husker godt at jeg ofte jogget hjem fra byen for å spare taxipenger da jeg hadde vært ute og danset.

Jeg underviste og gjorde shows og forestillinger. Jeg fikk en melding om en audition til West Side Story på hovedscenen på Oslo Nye Teater. De ville ha en moderne variant med mer moderne dansestiler. Jeg dro på den og danset med hele mitt hjerte sammen med Lars Frøyd og Bjørn William Parkes, foran Regissør, Svein Sturla Hungnes. Vi fikk umiddelbart jobben. Vi måtte bare bevise at vi ikke var tonedøve først. Jeg er ikke en sterk sanger, men etter Bæ Bæ Lille Lam i rette toner fikk jeg bestått. Sang ikke solo, men jeg koret i fellesnr og fikk erfaring med skuespill i tillegg til dansenummere og endel soloer der jeg fikk gjøre min greie. Dette var en magisk tid med et fantastisk ensamble med flinke folk. Koreografene var Huyen Huynh, Paulo Herrera og Toni Ferraz.

Jeg følte meg som en stjerne. Livet var godt. Jeg hadde fast jobb som Breaker. Wow.

Samme året mens vi gjorde West Side Story, Var det noen som sa “har du sett: So You Think You Can Dance?” Dette ble programmet Dansefeber på TV Norge sin første sesong. Jeg meldte meg på og gav alt. Jeg kom et lite stykke, men ikke lenger. Jeg fikk skryt av breakingen min, men var ikke allsidig. Som var helt fair. Dette året vant Adil Khan. Han var en venn av meg. Jeg ble stolt og imponert. Jeg skal her og nå inrømme at jeg og var litt misunnelig. Han fkk utrolig mye oppmerksomhet, som jeg ærlig skal si at er vel fortjent. Jeg som ung breaker som trodde jeg skulle erobre verden, ble plutselig i skyggen av Adil i alle samtaler

med familie og venner. Adil er en stjerne og er fantastisk dyktig, men på den tiden i mitt eget ego ønsket jeg også berømmelse.
Adil tok over rollen som Bernardo i West Side Story halvveis i spilletiden. Åååløøøøø det var 50 meter kø utenfor sceneingangen hver kveld etter forestilling av kun jenter som ventet på Adil.

Jeg ser nå at selv om mange var misunnelige på han så åpnet han mange dører for oss andre breakere og gjorde at flere fikk øynene opp for dansen og med sin evne til å snakke utrolig godt for seg i media er han en sterk figur i Norsk breakihistorie. Punktum.

Årene gikk. Jeg stilte på hvert eneste NM og holdt en Norgesmestertittel i en periode på 10 år. Jeg representerte også Norge i VM I Johannesburg i Sør Afrika i 2007 som 1 av top 16 i verden.

Breaking ble “INN” etter dansefeber og flere teatre ville ha det, jeg fikk jobb på Centralteatret, Det Norske Teatret med Jungelboka som gikk over noen år. Der ble jeg kjent med en fantastisk person og koreograf og danser, Belinda Braza. Hun har gjennom tidene blitt en god kollega som har hjulpet meg uhyre mye i min karriere på scenen. Takk. En sann kunstner.

Jeg fikk jobb på Nordfjord-Eid Operahus forestillingen “Noreg-Brazil Ein Opera” av Are Kalvø.
Jeg gjorde mer med Riksteatret, Rikskonsertne, Jeg følte at det rullet. Og det gjorde det. Men Breaking i det kommersielle dabbet gradvis av. Jeg gjorde shows og forskjellige gigs så jeg holdt meg i live, men de store jobbene forsvant. Og pga at produksjoner er veldig dyrt, så begynte endel å ta ibruk fantastisk dykitge dansere og sangere nesten gratis som en del av deres musikalutdannelse. Dette gjorde at teaterne fikk billig arbeidskraft av høy kvalitet, men både avgangselevene og oss andre kunne ikke konkurrere mot dette. Jeg skylder på ingen måte på andre for min mangel på succsess, men dette er ting som ikke ville vært akseptert i andre yrkesgrupper. Mener jeg og tro.

En veldig dyktig type, Lars Jacob Holm. Vi jobbet sammen i Jungelboka. Han så min iver og dedikasjon til dansen. Han sa: “Hvorfor søker ikke du Arbeidsstpend?” “Arbeidsstipend?” sier jeg. Dette er et stipend en kunstner kan søke for å få en liten grunnlønn slik at man kan dyrke sin kunst uten å gå på akkord med sin visjon og måtte gjøre jobber som ikke gagner kunsten. Det er en økonomisk trygghet for å utvikle seg i sitt virke.

Det første jeg tenkte var, jeg kan jo ikke få dette, jeg er Breaker. Han sa JO, SØK! Jeg gjorde det. Min visjon var å søke i 10år, hvert år, og da måtte det være en mulighet for å klare det. Det gikk ca 5år så fikk jeg det. Tilsammen 3 år med Statens Kunstner Stipend, Arbeidsstipend. ÅÅÅÅÅÅÅÅ Dæven jeg var stolt og glad. Ikke bare fikk jeg lønn for å være dansekunstner fra Staten, men æren og annerkjennelsen fra Staten og Kulturrådet at Breaking og er dansekunst og at jeg ble ansett som en kunstner. Helt sykt. Jeg fikk en trang til å skape ting. Jeg lagde dansefilmer, egen forestilling som jeg satt opp på Dansens Hus i Oslo. Det var en god tid og periode der jeg fikk utvikle meg og tenkte litt over hva og hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Hva sier jeg, Hva vil jeg?
- OL er det største

Årene gikk og ting rullet ok. Etter at stipendet tok slutt måtte jeg få flere oppdrag.
Jeg fikk tilbud fra breakegruppen Absence Crew om å medvirke i noen av deres produksjoner. Dette er meget dyktige folk som jeg har kjent lenge. De hadde sett oss på Norgesturne med Riksteatret i 2003 og blitt insprert til å lage sin egen forestilling. Nå har de flere flotte forestilliger på turne som er prisbelønte. Moromt hvordan livet kan være. Jeg er med å inspirere dem, og nå gir de meg arbeid. Absence har gjort masse for meg og min karriere og har gitt meg god økonomi når alt annet stoppet opp. Takk.

Vi hopper til 2015. Jeg hører rykter om et nytt TV-program som skal produseres for TV2. Mitt Dansecrew. Jeg er på ballen med en gang. Tro meg, jeg er all about dans og kunst, men man må ha smør på skiva og. Jeg så mitt snitt til å få TV-tid og litt berømmelse. De trengte dommere og gjerne en breaker. Jeg tok kontakt, dro på audition og prøvefilminger og til slutt fikk jeg jobben sammen med, Thea Bay, Jan Fredrik Karlsen og Nasir Sirikhan. Dette var et konsept uviklet av Stian Blipp. 8 fredagskvelder, primetime TV-tid der alle ser på, der sto jeg og prøvde å si noe vettugt om de forskjellige dansegruppene og kjendisene. Jeg har veldig stor respekt for dans og har integritet så jeg prøvde å balansere mellom å gi tydelige og forståelige tilbakemeldinger, og underholde med vittigheter osv for TV er TV. Det handler om antall seere og annonseinntekter.

Jeg merket veldig forskjell. Jeg ble gjenkjent, folk synes jeg var flink. Jeg følte meg plutselig litt kjendis. Jeg likte det veldig godt, men jeg ble også litt blendet. Jeg ville fokusere på et komersielt image og bli anerkjent mer en jeg fokuserte på selve kunsten. Jeg fikk en agent og jobbene rullet inn. Som et TV-tryne fikk jeg mye mer betalt plutselig. Det ble med den ene seongen og jeg ble sakte glemt. Kanskje det var bra..?

Jeg hører rykter. Hva sier du? Skal Breaking prøves ut i Ungdoms OL I Buenos Aires 2018? Dette var det mye kontroverser om. Det orker jeg ikke gå inn på, men jeg var tidlig positiv. Jeg fikk ansvaret og æren av å være landslagstrener for ungdomslandslaget i Breaking sammen med Victor Prag. Dette kom fort og var en test for å se om det kunne fungere som OL gren. Vi rakk noen samlinger og prøvde oss. Ingen klarte å kvalifisere seg, men vi var igang.

Det tok en stund men så kom beskjeden om at Breaking offisielt er en gren på OL-programmet i Paris 2024. Kult. Selv om dette er et idretts-stevne, gjør ikke dette Breaking til idrett. Det er fortsatt en dans der musikalitet, kreativitet, formidling og estetikk er i fokus. Men siden Breaking er en krevende fysisk hard dans så kan den samenlignes med idrett i det å prestere på maksimalt fysik nivå. Breakekonkurranser på store scener finnes allerede, men OL er det største så det blir veldig spennende og en fryd å kunne dele denne kunsten med verden.

I skrivende stund er det vel lov å meddele at jeg nå har fått ansvaret, æren og anerkjennelsen av å være hovedtrener for landslaget i Breaking mot OL i Paris 2024. Jeg tar dette ansvaret med høyeste alvor, integritet og kunnskap og skal gjøre mitt ytterste for å bidra så godt jeg kan til både landslag og til rekkrutering for framtiden for norske breakere. Takk Janne Krågå, Nito Rihal, Tonje Røiland og resten av Norges Danseforbund for denne muligheten.
- Veien til OL 2024

Det foreløpige landslaget består av dansere som allerede er fantastisk dyktige. De er på et høyt internasjonalt nivå allerede ved å trene seg selv. Så her vil jeg på ingen måte prøve å komme inn og ta sjarmøretappen og få ære for deres dyktighet. Da er det sagt.
Med min kompetanse og erfaring kan jeg bistå med å følge dem godt opp, utfylle deres potensial der det kan forbedres og ikke minst jobbe med sterkere fysisk form. Jeg vil og bidra til å skape en god lagånd og at vi sammen har god dialog og åpenhet for å utvikle et godt samarbeid.
Disse utøverne har allerede en sterk indre driv, men jeg kan si jeg forventer at laget skal prioritere trening, konkurranser og gi så mye de makter innenfor de rammene livet kan akseptere. Jeg har sterk tro på at vi kan oppnå noe meget godt og så skal vi prøve å ha det litt gøy også underveis. Takk.

NYHETER

Publisert 22.juni.2022

PROGRAM NM-VEKA 2022

PROGRAM NM-VEKA 2022
Publisert 19.juni.2022

Norgesmestere i Sportsdans 2022

Norgesmestere i Sportsdans 2022
Publisert 03.juni.2022

DANSEFORBUNDET X HUMMEL

DANSEFORBUNDET X HUMMEL