Bli kjent med sportsdrilleren, Amalie Skeide

calendar2
Publisert 14.apr.2021
pen2
Endret 21.apr.2021
AmalieS2

Panikken traff meg som et slag i trynet, og jeg var nødt til å bare komme meg ut av hallen for å ta noen runder med meg selv.

Amalie Skeide Sandvik er en 19 år gammel danser fra klubben Ålesund Sportsdrill. Hun forteller oss at hun har drevet med dansen i snart 13 år og beskriver dansestilen sin som preget av hardt arbeid og vilje, hvor hun gjennom dansen uttrykker styrke og følelser som preger henne i hverdagen, men som hun har vanskelig for å gi uttrykk på andre måter.  


Vi spør Amalie hvorfor hun startet å danse og hvorfor nettopp denne dansestilen. 

Jeg har alltid elsket å bruke kroppen til å bevege meg. Helt siden så lenge jeg kan huske har jeg turnet og danset rundt i stua. Startet først med turn og ballett, men var ikke helt i blinken for meg. Ble med en venninne på en prøvetrening med sportsdrill, og fant raskt ut at dette var noe for meg. Her fikk jeg både lov til å turne, danse og i tillegg kaste rundt på en stav som gjorde det hele litt ekstra spennende. Det er noe med den spenningen av å ha et ekstra moment, samtidig som du skal uttrykke deg og beherske kroppen på en vakker måte, som vekker noe i meg. Det er en veldig unik idrett, og jeg tror det er få som kjenner på den følelsen vi har av å kaste staven 15 meter opp i lufta, utføre tre saltoer for så å fange staven igjen. Gjerne opp ned, mellom beina eller i et turnmoment. Akkurat den følelsen er det utrolig lite som slår.  

 

Selv om Amalie fortsatt er en ung danser, har hun allerede fått kjenne på oppturer og nedturer. Amalie beskriver sitt største nederlag som danser må være høsten 2020. 2020 var året hvor hun virkelig skulle satse innen idretten sin. Amalie hadde brukt lang tid på å få gjennom et eget opplegg med skolen sin, som lot henne fullføre som normalt, men hun skulle oppholde seg i Italia store deler av skoleåret. Her skulle Amalie få trene med de beste utøverne i Italia, i utrolige haller som hun sier vi bare kan drømme om her hjemme i Ålesund. Hun hadde samlet inn midler som gjorde at hun økonomisk kunne gjennomføre dette, og var virkelig klar for å gå all in mot VM 2021. Dessverre så kom Corona, og alle planer og alle konkurranser ble avlyst. Dette ble personlig en ganske stor motivasjonsknekk for meg sier Amalie og forteller videre at hun har vært gjennom en lang periode nå hvor hun har jobbet hardt for å finne tilbake til den gleden som sportsdrill har gitt henne i alle disse årene. 

Videre forteller Amalie om noen av de positive hendelsene og som har hatt størst påvirkning på henne. 

Oppturene har det heldigvis vært mange av, og det er vanskelig å bare skulle velge en. Men året 2018 var et veldig godt år i min karriere. Jeg startet sommeren med å vinne kategorien One Baton Jr. level A, noe som jeg virkelig ikke trodde var innen rekkevidden. I innledende runde hadde jeg en del feil, men endte likevel på førsteplass. Jeg skjønte da at muligheten for å faktisk stikke av med seieren var stor, og i finalen gjennomførte jeg uten feil. Den følelsen av å gå av gulvet etter en slik prestasjon, er det utrolig lite som slår. Senere den sommeren var det tid for mitt siste VM som junior i Florida, og i innledende runde gjennomførte jeg med bare en liten feil. Dette var i kategorien freestyle, som jeg virkelig ønsket å gjøre det bra i. Etter første runde fikk jeg de høyeste karakterene gitt til Norge noensinne, og det var et enormt høydepunkt både for meg og for Norge som nasjon. Jeg kvalifiserte meg også videre til semifinale, og dermed min første semifinale i VM. 

Men det aller største høydepunktet i min karriere må nok være i 2019 da jeg vant Norske Talenter. Det var virkelig over alle forventninger, og de tilbakemeldingene som både jeg, treneren min og idretten fikk er helt uvirkelig. Å se at det ikke bare er vi i miljøet som setter pris på den vakre idretten vår, varmet hjertet herfra og inn i evigheten. Det er virkelig et øyeblikk som jeg aldri kommer til å glemme, og som jeg tror jeg aldri kommer til å klare å ta helt innover meg. 
 

Når vi spør Amalie om hvorfor hun er akkurat der hun er i dag med dansingen, er hun klokkeklar. Hun har kommet dit hun er i dag på grunn av hardt arbeid, en sterk vilje og ikke minst på grunn av en lidenskap uten like for dansingen.  


Først startet jeg bare med sportsdrill fordi det var gøy og sosialt. Men etter hvert som jeg innså at dette faktisk var noe jeg mestret, så tok det helt av. Det eneste som surret i hodet var drill, og alt jeg ønsket var å trene. Det er noen få ord som min far fortalte meg da jeg sto på som mest, og det var «skal du bli virkelig god, så er du nødt til å være den som trener mest og den som trener best». Dette var alltid i tankene mine når jeg dro på trening. Jeg jobbet hele tiden for å finne egne plasser jeg kunne trene, bare for å få litt ekstra tid i hallen.  

Amalie husker veldig godt spesielt én sommer, hvor danserne hadde fått beskjed om å trene en time hver dag mens de var på ferie.  

Jeg ble så ivrig og engasjert, at jeg endte opp med å trene 3 timer hver dag. Dette kunne gjerne være på bare en ting, hvor jeg terpet og terpet helt til det satt. Så kunne jeg trene på en ting i 3 timer til neste dag. Jo mer jeg trente, jo ivrigere ble jeg. Og i perioder var det ganger jeg kunne stå opp klokken 6 på morgenen og trene før skolen, og gå på loftet når jeg kom hjem fra skolen for så å trene litt til. Denne ekstra innsatsen, og spesielt den gleden jeg fikk av å trene, tror jeg er det som har ført meg til det stadiet jeg er på i dag. Selvfølgelig, i tillegg til en rekke personer som har støttet og hjulpet meg gjennom tykt og tynt. 

Mens vi er innpå personer som bidratt, sier Amalie at det er mange personer som er essensielle for at hun har kommet dit hun er i dag. Og det eneste som er helt sikkert, understreker Amalie, det er at hun hadde ikke vært i nærheten av der hun er i dag hvis det ikke hadde vært for dem. Hun forteller at de som definitivt har betydd mest, er familien og trenerne hennes.  

Familien har alltid støttet meg innen idretten, enten det gjelder å møte opp på konkurranser, støtte meg økonomisk, kjøre meg til trening, eller rett og slett å bare stille opp når jeg trenger det. Dette gjelder både foreldrene mine og søsknene mine.  

Det er en person som Amalie nevner har vist ekstra interesse og engasjement for sporten hennes.  

Spesielt så har nok min far vært ekstra ivrig når det kommer til idretten. Han har alltid vært veldig interessert i treningene mine, konkurransene, og alltid jobbet og ordnet for at jeg skal få trene mest mulig. Han har også pushet meg hele veien, og hjulpet meg på veien mot å nå målene mine. Noen ganger kan det være skummelt med for ivrige foreldre, men min far har alltid klart å finne den gylne middelveien hvor han har pushet meg fordi han ser at jeg ønsker det, og ikke fordi det er han som ønsker det.  

Amalie bygger videre på nettopp ønsket om å bli pushet og ønsket om å bli god. Hun tror dette er noe av det viktigste når det kommer til idrett. Skal en bli god, må en først og fremst ha en egen indre motivasjon, understreker hun. Når man har den indre motivasjonen, det er da det hjelper å ha mennesker rundt deg som hjelper deg på veien og pusher deg mot høyere mål hele tiden, forklarer hun. Ikke nok med at familien, og spesielt faren, stiller som viktige bidragsytere for Amalies utvikling som danser, sier hun at hun må også rette er stor takk for trenerne sine.  

Når det kommer til trenerne mine så er de helt uerstattelige. Helt siden jeg begynte har de vært mine store forbilder, og jeg hadde alltid en drøm om å en dag få lov til å bli trent av dem. Dette er da Linda Aas Molnes og Elisabeth Frøyen Aasen. De er grunnen til at jeg har fått muligheten til å oppnå mine mål og drømmer. De har heiet på meg hele veien, delt all sin kunnskap, pushet meg til det ytterste, og satt meg på plass når jeg har vært helt ute å kjøre. 

De siste årene så har forholdet Amalie har til Frøyen utviklet seg veldig. Spesielt etter Norske Talenter, hvor det var Frøyen som sto bak store deler av koreografiene, og som var med gjennom hele reisen. Amalie forteller at de fikk et så utrolig tett forhold til hverandre, hvor de ble kjent på et helt nytt plan.  

Det er nok veldig få som kjenner meg så godt den dag i dag, som det min trener gjør. Og det tror jeg har vært en enorm fordel når det kommer til treningen. Vi har lært hverandre å kjenne så godt, og det samarbeidet vi to har, ville jeg ikke byttet mot noe. Så hun vil jeg gi en stor del av æren for at jeg har kommet dit jeg er i dag. Egentlig så vil jeg si jeg har kommet dit sammen med henne.  


Selv om det er mange hendelser Amalie ikke kunne vært foruten, utpeker hun Norgesmestertittelen i 2019 som en av de største høydepunktene. Det var hennes første år som senior, og hun forklarer hvordan overgangen fra junior til senior er tøff.  

Jeg skulle nå konkurrere mot de jeg hadde sett opp til i alle år, trent med side om side og alltid ønsket å bli like god som. Gjennom hele sesongen lå jeg hele tiden litt bak. Jeg så at muligheten var der, men det var enda litt igjen til toppen. Målet mitt var å klare å nå helt til topps i slutten av sesongen når NM kom.  

Etter innledende i NM lå ikke Amalie øverst, men muligheten var fortsatt der. Amalie forteller videre at hun innså før hun skulle ut på gulvet i finalen at det var «nå eller aldri», og at hun kom til å angre resten av livet om hun ikke utnyttet den sjansen hun hadde så godt som mulig.  

Jeg tror ikke det er mange som vet om dette, men før jeg gikk på gulvet hadde jeg et ganske heftig sammenbrudd. Panikken traff meg som et slag i trynet, og jeg var nødt til å bare komme meg ut av hallen for å ta noen runder med meg selv. Når jeg til slutt hadde klart å samle meg var det min tur til å gå ut på gulvet. Jeg startet opptredenen med et par feil, men klarte heldigvis å hente meg godt inn igjen og fullførte uten feil. Selv om det var utrolig små marginer som skilte oss, så klarte jeg å klatre på listen og endte opp øverst på pallen. Selv om jeg ikke har snakket så veldig høyt om dette i etterkant, så er det kanskje et av mine stolteste øyeblikk. For da visste jeg at jeg kunne få til hva som helst, hvis jeg bare ønsket det sterkt nok.  

Det er en annen personlig historie fra danseverden som Amalie ikke har fortalt for mange om også, som skjedde for veldig lenge siden. Selv om det nødvendigvis ikke var en stor hendelse i seg selv, beskriver Amalie det som en stor endring for henne og dansen og at det er bare noe med dette øyeblikket som har brent seg fast hos henne.  

Det var mitt første år i konkurranse og tanken om at jeg kunne vinne eller gjøre det bra hadde ikke engang falt meg inn. Jeg drillet og danset fordi jeg syntes det var artig og det var sosialt sammen med vennene mine. Jeg stilte opp i konkurransen uten å ha noen som helst forhåpning, og endte på en 5.plass. Det var ikke noe jeg tenkte noe særlig over, helt til jeg fikk vite at jeg hadde scoret høyest i hovedprogrammet mitt, altså det vi kaller for freestyle. Men på grunn av at jeg hadde gjort det veldig dårlig i det som kalles for obligatoriske øvelser, så hadde jeg falt helt ned på en femte plass. Selve konkurransen spilte jo egentlig ingen rolle, men det å få vite at jeg faktisk hadde gjort det best, det tente en gnist. Jeg husker at jeg helt i ekstase løp til faren min for å fortelle han dette.  

Far svarte med å si: «Jeg visste du hadde det i deg. Nå skal vi jaggu vise dem hva du er god for». Amalie beskriver dette som starten på hennes karriere. Hun forteller hvordan ordene fra far fylte henne med så mye glede, fordi hun visste at han alltid ville være der ved hennes side og støtte henne på veien mot hennes mål. Og det har han alltid vært og er fortsatt i dag, sier Amalie takknemlig.  


Vi ønsker å vite mer om Amalie og den personen og danseren hun er i dag. Hun forteller at hun har alltid vært en person med mange bekymringer og mye tanker. Noen ganger kan det ta helt overhånd slik at hun ikke klarer å kontrollere alt som foregår oppe i hodet, beskriver hun. Men når hun da drar på trening, får hun en pause fra alt dette. Eller motsatt, kanskje litt utløp for all frustrasjonen, sier Amalie. Danseren forklarer hvordan trening har blitt til et fristed, hvor hun får brukt all irritasjon eller sinne til å trene enda hardere og gjøre hun elsker. Videre forteller Amalie at man selvfølgelig ikke alltid klarer å legge fra seg alt når man kommer på trening, men at det likevel er godt å ha et sted hvor det er greit å vise følelser, hvor det er greit å være både sint og lei seg, men også kunne få lov til å stråle fra topp til tå.  

Om dette har utviklet meg som danser er ikke godt å si, men det har hvert fall ført til at jeg har et sted hvor jeg kan slippe løs alle følelsene som jeg kjenner på i hverdagen og som ofte kan være vanskelig å sette ord på.  


Det er fort gjort å tro at hele livet til Amalie handler om sportsdrill, men hun forteller også om hvordan det nødvendigvis ville vært sånn i dag om det ikke var for utviklingen hun har gjort. Amalie utdyper at det viktigste hun har lært er hardt arbeid og tålmodighet. Har man med seg de to egenskapene gjennom livet så kommer man veldig langt, sier danseren. Ingenting kommer gratis, og skal en få til noe så må man jobbe for det. Videre forteller Amalie at gjennom de 13 årene som danser så har hun blitt tvunget ut av komfortsonen, altfor mange ganger.  

Når jeg først startet, var jeg utrolig sjenert. Og da mener jeg virkelig sjenert. Jeg stilte meg alltid bakerst i rekken, sa aldri et ord og fulgte bare instruksene som ble gitt. I etterkant har jeg fått fortalt at de bare kalte meg for det lille ekornet. 

Men det måtte en endring til hvis Amalie skulle fortsette med dansen. Hun avslører hvordan hun på et tidspunkt vurderte å slutte ettersom det var så mye hun syntes var skummelt, og at det tok tid før hun ble varm i trøya. I dag er Amalie heldigvis glad for at det ikke skjedde. Sakte, men sikkert fikk de andre i Ålesund Sportsdrill henne med på flere og flere ting, og pushet henne helt til det ytterste. Og plutselig var alle barrierer brutt, fort Amalie.  

Nå var det jeg som sto fremst og som snakket høyest. Noen vil kanskje si at jeg på et tidspunkt til og med tok veldig mye plass. Poenget er uansett at idretten har formet meg på veldig mange måter. Jeg gikk fra være den lille jenta som alltid gjemte seg bakerst, til å plutselig stå alene på scenen foran hele Norge. Det er noe jeg er utrolig stolt av. Jeg er veldig glad for at idretten har pushet meg og utvidet min komfortsone. Det er noe jeg har tatt med meg inn i hverdagen, og noe som jeg tror jeg aldri hadde fått til i like stor grad hvis det ikke var for dansingen.  

Noe annet som Amalie poengterer at hun tar med seg inn i hverdagen er at idretten og dansingen har også lært henne at det å glede seg over andre sin suksess aldri gjør henne noe dårligere. Å glede seg på andre sine vegne har kun positive sider, og skulle en ønske å bli bedre enn sine motstandere så er det eneste som fungerer å jobbe, fortsetter Amalie.  
 

At andre mislykkes, gjør ikke deg til en bedre utøver. Dette er noe jeg har tatt med meg inn i hverdagen og i flere vennskap. Å kunne unne andre godt, og glede seg på deres vegne, tror jeg er en utrolig viktig egenskap i ethvert godt vennskap. 


Til slutt spør vi Amalie hva som er drømmen hennes som danser hvor hun svarer at hun ønsker å kunne stå på en scene eller på et gulv og danse av ren glede. Å kunne stille opp på en konkurranse uten å kjenne på nerver og press, men å bare danse fordi det er det hun elsker. Semi-finalen på Norske Talenter var første gang hun opplevde dette. Før hun skulle gå på scenen var hun så nervøs at hun var sikker på at hun kunne ha svimt av på stedet, men i det opptredenen begynte slapp alt, forteller Amalie. Videre utdyper danseren hvordan hun storkoste seg på scenen, var i øyeblikket og nøt hvert eneste sekund når nervene slapp.  

Den opplevelsen ga meg en følelse som ingen andre ting i verden kan gi meg. Og det er det som er så fint med dansen. Det er noe helt eget, og en verden som man har lov til å bare drømme seg bort i.  

En annen drøm som kanskje kan beskrives som litt mer konkret(målbar?), er å kunne delta i OL. Å skulle representere Norge under et mesterskap som dette, hadde vært helt ubeskrivelig, sier Ålesundjenta. Dessverre er ikke sportsdrill en OL-gren per dags dato og Amalie frykter det vil ikke skje før hennes karriere er over. Likevel vil det alltid være en litt fjern drøm som aldri kommer til å forlate hodet mitt, sier Amalie.  

I tråd med drømmer, har også Amalie flere mål, hvor hun kan vise til at hun har allerede oppnådd noen av dem.  

Resultatmessig er nok mitt største mål en finale i VM. Dette er et stort mål, men ikke et umulig mål. Jeg har også alltid hatt et mål om å bli «sett» av de store utøverne, og de jeg ser opp til. Etter min gode gjennomkjøring i VM i 2018 har dette utviklet seg veldig. Jeg har fått tilbakemeldinger og skryt av flere av mine forbilder.  

Etter hennes prestasjon på Norske Talenter kan Amalie også vise til at flere som fikk øynene opp for Norge, og forteller hvordan hun i etterkant har snakket med flere utøvere fra andre land, og har fått flere vennskap på tvers av landegrensene. Amalie avslutter med ett ønske: at ting snart kan åpne litt slik at vi kan få møte hverandre og konkurrere sammen igjen. 
 

NYHETER

Publisert 04.mai.2021

Konkurranselisens og forsikring i Norges Danseforbund

Publisert 03.mai.2021

7 dansere tatt ut til Special Olympics

Publisert 29.april.2021

Kevin "Karma" Eriksen leder for faggruppen i Breaking!